Granen / Barbara Rolek
Ja, hårføner. Her er en forekomst der pakningsvarmen virkelig lønner seg.
"Vi bruker den til å tørke deigen før vi fyller den, " sier Mary Horan, sokneperson i St. Joseph the Worker Croatian Church i Gary, Indiana.
En tid-æret tradisjon
Mary Prahovich Horan ble født i Gary for 87 år siden og lærte alt om kroatisk matlaging fra moren Mary Prahovich.
"Hun lærte meg å lage mat fra jeg var gammel nok til å stå på en stol fordi hun trengte hjelpen. Hun passet på meg, min far, mine to søstre og opptil 10 pensjonister om gangen i vårt fireroms hus."
I disse dager var det vanlig at hele familien sov i ett rom og leide de andre soverommene til menn som jobbet ved de nærliggende stålfabrikkene. Så snart dagsskiftet forlot sengene sine om morgenen, tumlet det utmattede nattmannskapet i de fortsatt varme dynene.
"Disse mennene hadde bare en eller to skjorter, så moren min vasker klær hele tiden. Jeg vet ikke hvordan hun gjorde det. Hun sto opp klokka 04, lagde frokost, pakket matpakker og pisket opp hjemmelaget brød."
Men selv med den hektiske planen fant moren til Horan tid til å videreformidle sine kulinariske hemmeligheter til datteren - strudels, nøtteruller, ostevalser, supper, gryteretter og hjemmelagde nudler, for å nevne noen.
"Kjøkkenet var navet i hverdagen vår. Vi gjorde alt der fordi det ikke var noe annet sted å gjøre det. Vi spiste der, underholdt, gjorde leksene våre, vasket klær."
Og sjeldne tilfeller besøkte moren til Horan en krone i nabolaget, Horan, og en venn ville prøve seg på å lage strudel.
"Hvis deigen ikke viste seg å være bra, ville vi gjemt den i søpla. Jeg ville hate at moren min skulle vite hvor mange partier vi kastet. Du vet, hver krone teller de dagene. Men var 18 år, men jeg kunne lage en god strudel på egenhånd."
A Dying Art
Strudelmaking blir en tapt kunst, og selv damene i St. Joseph the Worker Church har bremset opp innsamlingsproduksjonen. På høyden brukte kvinnene 50 til 60 kilo mel på en gang.
En typisk strudelfremstillingsøkt startet 06:30 på lørdager. Damene ble delt inn i to lag - deigprodusentene og fyllmakerne - og ovnene ble fyrt opp til 350 F.
"Alle fikk en 3-kilos deig å elte. Du må elte til luftlommene er skikkelig små. Hvis de er store, vil deigen rive. Så du elter og elter til du skjærer i deigen og ser at luftlommene er små, "sier Horan. "Så la vi den til å hvile i en varm ovn mens vi forberedte bordene."
Damene plasserte hvite duker på to 8-til-6-fots bord og støvet klutene med mel. Et stykke deig ble lagt på toppen og den milde strekkingen begynte.
"Vi plasserte varmt smør på hjørnene, strakte oss litt mer og lot det hvile. Da begynte fire eller fem av oss å strekke oss, med palmesiden opp. Da deigen nådde enden av bordene, måtte vi la den tørke ut litt ellers ville fyllingen pirke hull i det. Det er her hårfønerne kom inn, "sier Horan.
Deretter ble deigen skåret med mer smør og toppet med eple- eller ostefyll. To damer brukte endene på duken for å snu deigen for å danne den i tradisjonell form. Strutlene ble børstet med smeltet smør og bakt i 35 til 45 minutter.
Dette skjedde hele dagen - tøying, tørking, fylling, baking, tøying, tørking, fylling, bakst. Da all strekkingen var ferdig og den siste bunken var tørking, tok kvinnene til slutt en lunsjpause rundt kl 13, bakte strudelender fylt med sprak eller smakfull ost.
Så var det tilbake til å fullføre strudlene, rydde opp og til slutt dra rundt klokka 15.00. Det var et arbeid av kjærlighet.
